Den store Amerikareisen dag 1

Da er jeg kommet fram til Amerikalandet etter en lang reise. De som forlot Norge for mer enn 100 år siden med kurs for Amerika ville bare ledd av meg hvis jeg skulle klage over tidsbruken. 24 timer er jo ikke noe å klage over. Og jeg klager ikke, jeg sier bare at det ble en lang tur.

Vi startet fra Fannremmen litt før sju hvorpå min kjære kjørte meg til Værnes. Litt ekstra kø rundt Klett på grunn av veiarbeid, gikk veldig greit og jeg var framme i god tid før flyet skulle dra. Det første jeg fikk høre der, var at Gardermoen hadde hatt problemer på morgenen på grunn av tåke og at flyet var drøyt ti minutter for sent inn, men de regnet med å komme seg av gårde på rutetid likevel.

Det gjorde de selvfølgelig ikke så ved ankomsten på Gardermoen var tida redusert fra 40 til 28 minutter. Flyet fra Trondheim måtte selvfølgelig parkere så langt ut på innenlandsparkeringen som mulig og når USA fly skal ut av Schengen betyr det at de står parkert helt ytterst i den andre enden. Dermed måtte jeg spurte gjennom hele Gardermoen på langs. Da jeg kom til midten stod det at gaten for New York flyet var i ferd med å stenge. Taxfree ble bare «window shopping and never stopping to buy».

Bortsett fra at flyturen over atlanteren ble lang gikk det veldig greit. Det var forholdsvis god plass på flyet slik at jeg fikk en to-seter med vindusplass alene for meg selv. Dermed kunne jeg gå på do uten å forstyrre noen andre. Men jeg hadde plass på feil side og rett over vingen, så det var ikke så my å se. Dagens bilde er av Grønnlandsisen som vi var ganske nære denne gangen.

Newark bød på et par minus og lett skydekke. Ved innreise til USA og hvilket som helst land er det jo noe kontroller man må igjennom og når det er mange samtidig så blir det litt venting. Vi kom tydeligvis i et rush for vi måtte stå i 40 minutter i kø, men når jeg slapp igjennom var køen borte.

Utenlandsflyene kommer til terminal B mens flyet jeg skulle videre med gikk fra terminal A. Dit gikk det førerløse tog. Hvordan skal det går med arbeidsledigheten dersom alt skal bli førerløst? Men det gikk bra. Jeg hadde regnet med at jeg hadde veldig god tid til neste fly, men plutselig var det ikke det lenger. Ny sikkerhetskontroll hvor jeg spurte om jeg måtte ta av meg skorna. Ja fikk jeg til svar, med mindre du er over 75….

Neste flystrekning var til Phoenix i Arizona. Det er en flytur på 4,5 timer og to tidssoner. Det gikk jo også greit, men jeg hadde fått den eneste (tror jeg) plassen på flyet hvor det ikke var vindu. Så det ble nesten litt klaustrofobisk. I Phoenix var det ny venting på 1 time og 45 minutter før samme flyet skulle fortsette til Salt Lake City. Jeg må innrømme at den flyturen sov jeg det meste av tiden. I mitt hode var det nå natt.

Ankomst til Salt Lake City omtrent som planlagt og der stod Jeff og ventet på meg. Det var veldig hyggelig å treffe han igjen, et år siden sist nå. Mens vi stod der å jabba fikk vi ikke med oss at bagasjen kom, det kom ikke opp noen melding på skjermen der vi stod, så vi ble stående der omtrent en halv time forgjeves for når jeg begynte å spørre viste det seg at den hadde kommet ikke lenge etter at flyet hadde landet.

Men da var det bare en fin liten tur inn til byen og Jeff kjørte meg til hotellet og forsikret seg om at jeg hadde fått meg rom før han trakk seg tilbake til sine hjemlige trakter. Nå blir det noen timer i sengen før alvoret begynner.